Den nordnorske humoren er kanskje først og fremst slarv og skrytehistoriene som gammelgutta fortalte i egnebua eller på pauserommet nede på bruket. Den humoren hadde sitt publikum, og de som fortalte kunne ikke spørres om å fortelle i en forsamling, på radio eller for et annet publikum. Disse historiene var spontane og de var utvalgt til et publikum. Det var kanskje mest måten det ble fortalt på og nærheten til historien som først og fremst gjorde oss interesserte. Humoren var lokal, ingen andre kunne skjønne den tenkte jeg ofte etter noen hadde fortalt meg en god historie om pappa.Vi har sett at nordnorske komikere opererer som egne entreprenører. Lars Andreas Larsen var aldri bedre enn da han talte sin takk til det nordnorske folk «og ho mamma» på Melbu. Folk lo der de skulle le og folk kjente seg stolte, sterkere og som en del av noe større, akkurat slik jeg gjør den dag i dag når jeg hører på de gamle opptakene. Men han hatet at Oslo-komikere gjorde humor av nordlendingen, til det hadde de for lite kunnskap mente han.Erlend Osnes, som har til spesialitet å bruke opplysninger han får 5 minutter før et show, er et moderne eksempel. Han vil ikke bli styrt, ikke av en redaksjon eller et regelverk. Er ikke det litt det samme som Arthur Arntzen? For det var jo han som tok historiene fra egnebua og gjorde dem offentlig, men på sine premisser. Han mobbet ingen andre enn sine nærmeste, akkurat sånn som det var ned på bruket.Med oss i denne episoden har vi en av landsdelens up and cuming(som det heter på anglosk) komikere, Magnus Jackson Krogh. Han vil heller ikke bli styrt og han tar gjerne imot spørsmål mens han står på scenen, han finner tilbake til Arthur Arntzen og Finn Arve Sørbø som han ofte sammenlignes med. Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ask this episode

“What did the council decide on item 42?” — answered with the speaker and the moment.

Transcript

Related