472. Dollys leveregler

episode

Synnøve og Vanessa 43 min 2 speakers 7 chapters transcribed 18 days ago

▲ 0

Transcript

jump: chapters · speakers · find in transcript

Transcript

Transcript generated automatically by AI and may contain errors.

How did the hosts react to the king’s death and what emotions did it stir?

Synnøve Skarbø 0:01

Velkommen til en ny poddepisode, og vi må bare si hva jeg sa. Dette her har vært et spesiellverk, ikke bare for oss, for hele landet. Vi har nok visst at dette skulle skje, men jeg må si at når jeg fikk den overskriften i VG, kongen er død, altså jeg fikk så sjokk selv om jeg visste at han var på sykehuset, så var det bare så...

Vanessa Rudjord 0:21

Jeg følte at jeg kjente han. Jeg har aldri møtt han, men jeg kjente sånn, nei, nå er det en slekt, en nærslektning som er gått vekk. Og jeg synes det var uhorvelig trist. Vi var i Frankrike når det skjedde, og jeg kjente at det var veldig rart å ikke være hjemme med Harley når det skjedde. Og jeg er jo egentlig litt sånn, det pleier ikke å gå inn på meg når folk som jeg ikke kjenner dør, selv om de er kjente personer. Fordi jeg kjenner sånn, ja, det er trist, og jeg kan liksom gråte som om jeg gråter på å se en trist film. Men det går liksom ikke inn på meg. Men jeg ble ekstra lei meg når jeg så hvor mye han hadde betydd for folk. Når alle strømte til slottsplassen, klassen til Harley, at de hadde dratt ned tidlig på morgenen da. Sånn at, ok, da har de tatt seg fint av de og sånn.

Synnøve Skarbø 1:17

Jeg og Lydia var nede på slottsplassen og la på blomster. Det var en utrolig rørende seans. Det var kø i alle retninger. Det var ikke pressing og pushing. Alle hadde respekt for hverandre. Vi lagde en intern kø for å komme frem og legge ned kvasten. Da kjente jeg nok en gang på en stolthet av å være norsk. At vi er et sånt fint kongehus, at vi er et folk som viser hvor triste vi er, og at nå samles vi i sorg. Og det er bare et par måneder siden så var det fullstendig bonanza der, og bare luba for at vi var glad for at det hadde gått så bra i VM, og at kongen fikk med seg det. Og jeg tenkte bare, for en gjeng vi er, alle sammen. Ja, det har liksom vært to sånne store ting som jeg føler samler folket veldig.

Vanessa Rudjord 2:08

Som vi har snakket om før. Man blir stolt av å være norsk i hvordan man takler når de ryker ut av VM og når kongen dør. Rørende og trist, rett og slett.

Vanessa Rudjord 2:30

Jeg må også si at jeg ble veldig trist når Dolly Parton døde. Fordi hun er et, hva skal jeg si, kanskje ikke vært et stilikon for meg, men hun er en inspirasjon. Og spesielt nå etter hun døde, så har det jo kommet opp, altså da er jo hele fiden bare gamle Dolly-sitater. Og jeg kjente at vi trenger en sånn, nå når vi begynner å bli litt eldre selv, så ble jeg veldig inspirert av hvor positiv du er til plastisk kirurgi, for eksempel. Her har jeg en ledestjerne. Fordi vi har jo ingen å se til, nesten, som er eldre enn oss. Ingen i Norge så tør å gå ut og si de ting hun sier. Altså i Norge tør jo ikke folk å si at de, altså her snakker jo ingen om at de tar botox en gang, mens alle er helt flade i panna, så bare sånn, ja shut the fuck up, ingen ser sånn ut. Så bare rurka rett ned folkens, men de er jo livredde for å si at de gjør noen ting i dette landet. Men Dolle, hun startet vel med kirurgi for mange, mange ti år siden? Ja.

Synnøve Skarbø 3:37

Ja, og hun har alltid vært veldig stolt av det. Så hun er ikke flau for det i det hele tatt. Nei, hun svarer veldig vekk hver gang noen spør «Have you done anything?» «Oh yes», og så ramser hun opp. Ja, men jeg visste faktisk ikke at hun brukte parrykk. Og du trodde det var ekte hår, ja? Ja, ja.

Vanessa Rudjord 3:53

Så det ble jeg jo veldig inspirert av også, at du sa sånn, nei, det er noe så enkelt, for det tar så lang tid å fikse hår, så bare sender jeg den til frisøren. Jeg tenker at vi har aldri tenkt på det som et alternativ, når vi klager å være tynt hår. Ja, men jeg tenkte nå at det er ok, It's time. Da blir det frisør, eller da blir det parrykk på meg. Og det er jo et fint alternativt å ha i slire. Men vet du hva jeg gjorde? Jeg ble så inspirert at jeg faktisk har boka noe som jeg ofte er imot og sier til deg at du ikke skal ha lenger. Ja, extensions. Og som du ikke har lenger. Som du er mye finere utenfor. Jeg synes det er dritharig med extensions. Jeg har bestilt extensions. Du har det, ja. Jeg har det. Lange, eller hva? Nei, det skal liksom mest bare fylle i litt, da. Ja, ja.