Emil

Men det er jo litt sånn,

nå er man egentlig prisgitt den gruppa, for det er for langt opp til andre grupper, og det er umulig å vite hvor langt opp det er til andre grupper, så man må på en måte bare gå i tempo til den gruppa man er i, og det er litt sånn irriterende følelse, fordi jeg er jo vant til å egentlig bare kjøre,

Full gass fra start til mål i stort sett alle skiren, og for all del er det jo noen perioder jeg vet at der må jeg gå roligere, der må jeg gi litt gass og så videre, men jeg ligger alltid i femte eller sjette gir på en måte, men her føler jeg at jeg er nede i andre gir, at jeg er på en, jeg føler jeg går et sku.

uterløyper enn i Nordmarka.

Jeg føler ikke at jeg går folkefesten, Marshalonga.

Jeg føler noen har gått opp en løype i løsnøen i Marka, og nå er vi en gjeng entusiaster som har bestemt oss for å ta en litt sånn uoffisiell konkurranse på fjellski.

Det er det jeg føler, for det er røffe forhold, altså.

Og snøen faller og faller og faller, og snøen fester seg som, hva skal man si, altså...

Lim på brillene.

Hadde heldigvis kjøpt meg blanke briller i Cavalese etter tips fra Therese.

Det redda meg den dagen her.

Men du må liksom dra snøen til side som vindusviskere med hendene dine for å ikke bli blind.

Thomas Halsgaard og jeg, vi går jo da sammen fra start til Predazzo, 45 kilometer.

Vi utveksler følgende ord på hele denne turen som tar to og en halv time eller.

Og det er Thomas som snur seg til meg og sier kukføre.

Og jeg ser på han og sier enig.

Det er det eneste vi sier til hverandre.

Har tekstet Thomas i etterkant og sagt at det var en glede å få gå med han, så det var hyggelig å få gjort.

Men det er det eneste vi sier underveis i løpet.

En italiener som går sammen med oss sier «This will be a tough day!» Og jeg er så sliten at jeg svarer han ikke engang.