Emil

Reisen fra Molde og så reise rett videre til Mosetertoppen med familien, det ble en lang dag rett og slett.

Så da valgte jeg å utsette denne tre timers turen.

Den ble heller lagt til lørdagen.

Så da ble fredagens tre timer slått sammen med lørdagens tre timer.

Jeg bestemte meg for å gå på ski i seks timer, hvor den ene timen da skulle være litt hardere enn de fem andre.

Det ble gjort på følgende måte, jeg gikk to og en halv time rolig, så gikk jeg 60 minutter litt raskere, og så gikk jeg to og en halv time rolig.

Var ute i skiløypa klokka syv på morgenkvisten, uten hodelykt, det var bekemørkt, jeg fulgte bare sporene rett og slett.

Det var løypemaskinen og meg som var ute.

og det var iskaldt, 16 minus, viste termometret utenfor leiligheten på Mosettertoppen, kom meg ut i løypa, fulgte sporene, hadde kommet litt ny snø der jeg gikk, så den første timen gikk jeg egentlig i litt sånn løs snø i sporet, så kom jeg etter hvert inn der løypekjørerne hadde kjørt, og da savna jeg egentlig løs snøen.

For der løypene var preppa og nye, der var det altså så tråttføre at jeg ikke har ord.

Jeg følte ikke at det gikk fremover.

Jeg følte at jeg gikk rolig zone 1, zone 2 føltes det ut som.

Men når jeg så snittfarten min på klokka, så var den så treig at jeg ikke kan huske siste jeg gikk så sakte på ski.

Jeg gikk fra Mosetertoppen via Pellestova på Havfjell mot Sjusjøen, og så gikk jeg faktisk til Mittfjellkoia, som da er en del av Birkebeinerløypa, og så gikk jeg løypa mot Sjusjøen langrensarena.

Men rett før jeg kom til langrensarenaen, da kommer det et tog med proffløpere fra Team Andiamo.

et langløpslag i Ski Classics-sirkuset.

De stopper opp, da må jeg også stoppe opp og si hei.

Vi prater litt, og de spør «Skal du bli med oss?» Jeg spør «Skal dere gå rolig?» De sier «Ja, ja, rolig med litt krydder».

Da skjønner jeg at de skal ikke gå rolig.

Men jeg kommer jo på at jeg skal gå en time litt raskere, så jeg bestemmer meg for å slenge meg på.