Emil

Vet ikke hvilken av dem.

Den andre er fortsatt på.

tar og drikker litt, sparer den siste koffeinen jeg har igjen, og så skjønner jeg på dette tidspunktet, når jeg er over halvveis, at dette kommer til å bli, dette blir mitt livsløp nå.

Jeg sprekker ikke nå, selv om krampene flørter, og jeg har begynt å blekke ut, så vet jeg sånn, dette skal jeg klare.

Jeg er ferdig med det verste, jeg er over halvveis, jeg kjenner kroppen min så godt, at dette kommer til å bli mitt livsskiren, hvis jeg unngår uheld.

Dette synes jeg skal bli interessant å diskutere med Therese på torsdag, for taktikken jeg kjører er at jeg vil jo alltid bli liggende i gruppene forløpig.

Det er fortsatt kjempelangt igjen.

Jeg vil ikke ende i ingenmannsland hvor jeg må dra alene.

Jeg aner ikke hvor langt jeg er opp til neste gruppe.

Jeg har så gode ski at jeg vet at jeg alltid vil glie en løperen foran meg i bunnen av bakker når vi kommer på flaten igjen.

Så jeg slipper alltid løperen foran meg litt foran før nedover bakker.

fordi, nummer en, jeg vet at jeg glir han igjen, nummer to, jeg vil ikke gli forbi, nummer tre, det er så mange folk som ikke er vant til å bli dyttet på staven og sånn, at de holder på å tryne hver gang de blir dyttet på staven, jeg ser folk som tryner når de blir dyttet på staven, jeg ser folk som tryner når de dytter folk på staven, så jeg tenker eller bare, slipper han, glir han inn igjen,

Spennt på å høre hva Therese tenker om den taktikken.

Men jeg er sjelig glad for at jeg kjører den taktikken.

Fordi hva er det som skjer i en bakke etter Evertsberg?

Jo, jeg slipper løperen foran meg noen meter frem.

Vi kjører nedover.

Han skal ta et siste stavtak før han legger seg ned i hokket.

Staven løsner fra høyre stavhåndtak.

Han skjønner ikke hva som har skjedd, ser seg tilbake for å se staven han som ligger igjen, da flere meter bak.