Kalle Moene

Vi beregner forskjellige land, vi rangerer land etter

hva skal vi si, hvor unødvendig fattigdommen er i de forskjellige landene.

På den måten vi gjør det, så kan vi sammenligne USA med fattige land, Norge med fattige land, og med andre like rike land nesten som Norge.

Og vi kan arrangere land etter hvor gjerrig de er mot de fattige.

Og hvis du gjør dette på et absolutt nivå, så er USA verdens mest gjerrige land.

Hvis man tenker på at det er et enkelt prinsipp, så kan man jo prøve ut forskjellige prinsipper.

Det vil jo være fornuftig å knytte den rikdomsgrensen til medianinntekten i det landet, for den reflekterer på en måte det som er en eller annen form for gjennomsnittlig levestandard i landet.

Så la oss si at vi hadde en rikdomsgrense som var fire ganger fattigdomsgrensen.

Du må huske at fattigdomsgrensen, som jeg snakker om det nå, er den knyttet til medianinntekten.

I rike land vil det være omtrent halvparten av medianinntekten.

Så dette betyr inntekt som er dobbelt av medianen, altså det som skiller halvparten, som er under halvparten, som er over medianen, den inntekten som definerer det, heter medianinntekten.

Da vil det i hvert fall være interessant å se på den sammenhengen.

Det vil være en høy inntekt.

Veldig få av de vi kjenner godt vil komme over den grensen i et land som Norge.

Det vil være interessant å se hvor mye av deres inntekt måtte skattlegges for å ta bort hele fattigdommen i bånd av inntektsfordelingen.

Og overraskende nok for mange, så er det skatteprosentet, altså økningen i skatten, som vil være på 6-10 prosentpoeng.

Det vil si at hvis de hadde en skatt på 40, så fikk de da 46 prosent skatt i stedet for hvis de hadde en skatt på 60, så får de.

Riktig.

Det vil være en moralfilosofisk betraktning som vil legge bak dette.

Det er ikke noe sånn at all inntekt som er over rikdomsgrensen nødvendigvis skal tas fra dem, men det vil være et annet objekt for skattlegging enn for eksempel inntekt som ligger midt på i inntektsforderingen.