Karl-Erik Grimstad

Jeg synes jo det er uhyre spennende å se på den oppslutningen som monarkiet har, til tross for at de går igjennom den ene skandalen etter den andre.

Hva jeg synes er egentlig ganske irrelevant, selv om du spør om det.

Fordi jeg prøver å sette meg i en stilling hvor jeg ser de gode sidene ved Kongenhuset.

Jeg ser årsaken til at veldig mange oppfatter dette som en bærebjelke i vårt samfunn.

Nei, jeg tror det er veldig, veldig vanskelig.

Det er vanskelig å være de kongelige selvfølgelig.

Det må man ikke være Einstein for å skjønne.

Det er så mange saker, både av personlig art og konstitusjonell art.

Og vi kan forstå følelsene som ligger bak det.

At vi kommer ikke til å bli kvitt disse sakene som nå pågår for veldig lenge.

Først og fremst så er det jo en tillitskrise.

Og tillitskriser er vanskelig å løse.

I hvert fall de som stikker så dypt som dette.

Den aller viktigste endringen er jo at kongehuset må gjøre noe med sin åpenhet.

Og hvis man ikke oppfyller tillit og ansvar, så kan de antagelig på lengre sikt heller ikke opprettholde de privilegiene de har.

Og de er også i en rettstilling som ingen andre har, i hvert fall kongen og hans prinser og prinsesser, som det heter i grunnloven.

De er jo for eksempel ikke pliktige til å stille sin korrespondanse til rådighet for prinsen.

Vi vet veldig lite om prosessen rundt bevilgninger over statsbudsjettet.

Det er veldig mye hemmelighetshold rundt dette.

Og det er hemmelighetshold i stor grad knyttet til deres privatliv.