Levi Henriksen

Jo, derfra, men alt det mellom der, og det er da, det er morsomt liksom, jeg har begynnelsen å vite at den 95% av tilfellene blir noe sånn, og så har jeg en sånn 75% oppfatning av slutten, og så har jeg da alltid før jeg begynner å skrive ordentlig, så har jeg kladdet ned et par tre nøkkelsener,

Men så er det jo alle de der tingene folk kan finne på underveis.

Det er jo da det er gøy.

Det er da det blir noe annet enn jobbing.

Plutselig dykker det opp noen bifigurer som er minst like morsomme som hovedpersonen.

Og det skjer nesten alltid.

Noen av de morsomste menneskene jeg treffer i bøkene mine er jo folk som jeg ikke visste om når jeg begynte å skrive.

Nei, det er mer grinning.

Jeg sitter sånn og griner.

Det er en veldig fin historie om Alexander Dumas.

Han fikk plutselig en venn som kom og besøkte henne søndagskveld.

Så satt den store franske dikteren og gråt.

Men hva er det som har skjedd nå?

Da sa han, jeg har nettopp tatt liv av de tre musketerierne.

Så jeg ler jo egentlig ikke så mye uansett.

Jeg ler jo ikke engang av morsomme mennesker.

Jeg bare smiler litt og humrer litt.

Men iblant så klarer jeg da å bevege meg selv i hvert fall.

Du kan se jeg smiler litt og er veldig hastig med håndbakken over øynene.

Kanskje ikke nødvendigvis en spesiell bok, men et forfatterskap, en mann, Ernest Hemingway.