Magnus Marsdal

andre nasjonale myndigheter.

Og det finnes i andre land også.

Men det var en veldig, veldig klar sammenheng.

Og det var ikke helt tilfeldig at det var sånn.

Det var en resultat av både statsstandelsesprosessen i Europa fra 1800-tallet og frem til etter 2. krig.

Etter 2. krig.

hvor det var et svar på et spørsmål om folkesuverenitet, og et svar på demokratiseringsbølgen som gikk etter den franske revolusjonen, den amerikanske revolusjonen, og den norske grunnloven.

Folkesuverenitet, man må svare på spørsmålet,

I et demokrati så bestemmer flertallet over oss, det vil si flertallet bestemmer over meg, flertallet er folket, hvem er folket?

Hvem er det greit at bestemmer over meg?

Og derfor ser vi på en måte at demokratisering henger sammen med at imperiene oppløses, fordi hvis du tenker på Habsburg-riket, så har du tjekkere og slovaker og slovenere og sånn, og det var på en måte greit i gåsøynene at keiseren styrte fra vinn,

Det ble noe annet når tyskerne skulle styre fra vind.

Da får du nasjonale bevegelser, de vil bestemme over seg selv.

Så at det har vært en opplevelse, at et etniske samfunn har vært en opplevelse, sånn har det vært.

Og så har det vært ulik til ulike land, hvordan man har

utviklet den modellen?

Har man fokusert på det etniske, på den tyske folkesgeist?

Har man gjort dette et eksplosivt ideologisk poeng?

Eller har man valgt et mer rettighetsbasert, statsborgerskapsbasert modell?

Heldigvis kom vi og siviliserte Norge.