Magnus Marsdal

Man er i utgangspunktet veldig mistenksom.

Jeg tenker at det er en helt grei påstand.

Det er jo forsket på dette her, FAFA har gjort det, hvor man spør om selvidentifisering, og det er litt som du sier, på en måte er dette selvsagt.

Hvis du tenker at de fleste innvandrere kommer når de er voksne,

Noen kommer når de er barn, de fleste kommer når de er voksne.

Hvis du hadde flyttet da til Litauen, for øvrig et land som har hatt den utfordringen at det har vært en stor, stor gruppe med annen etnisk bakgrunn, nemlig russere, etter etterunionsfall.

Hvis du hadde flyttet dit, så hadde du jo ikke begynt å føle deg litauisk med det første, og kanskje ikke med det andre heller.

Hvis du hadde blitt boende der og fått barn, så ville de, hvis du hadde dratt dit med dine barn, ville de kanskje også følt seg i hvert fall delvis norske.

Deres barn igjen, hvis de gifte seg med Litauer,

Ok, da vil vi begynne.

Men dette har vi studert i Norge for å sette på norskføtte med innvandrerbakgrunn og deres opplevelse av identitet, hvor man ser at det varierer en del, men at det selvfølgelig ikke er sånn at alle har en ren norsk identitet.

Det ville vært veldig overraskende om det var sånn, og blant innvandrere selv så er det jo mye sjeldnere.

Men det forekommer, ikke sant?

Men jeg tror det viser noe av den der utfordringen, det er et vanskelig ord, etnisitet, nasjon, det er to litt forskjellige ting, men etnisitet, kan man bli en annen etnisitet?

Ja, det kan man bli, men det er ikke noe som bare skjer raskt, helt av seg selv, automatisk.

Det er uklare ord.

Jeg tror hele dette feltet er sånn, vi har masse uklare begreper som ingen av oss har definert godt nok.

Nasjon, nasjonalstat, etnisitet.

Ja, jeg vet ikke om jeg har kjent på det.

Jeg var ikke kjent på statssikring for somalere.