Marit Eriksdatter Gjelland

En overgrepssak som nå har ridd bygda der i snart 20 år.

Ja, og selvfølgelig kjent som et stoppested for alle som kjører den kjappeste veien mellom Oslo og Trondheim.

Og det var så her, i en gren langs Riksvei 3 i Østerdalen under Fjelletrom, at Ane på 80- og 90-tallet levde de 16 første årene av sitt liv.

På et lite brunbeis av småbruk med eggeproduksjon og hester og sauefjøs og en mor og en far.

Mannen som står stødig med mørkt skjegg og støvler bak Ane, er altså pappaen til Ane.

I oppveksten var det som Ane husker det mye de to.

Ane var det eneste barnet på gården, og det kunne ha blitt veldig ensomt, husker hun.

For mora var mye ut i fjøset og jobbet, men far, han hadde litt mer tid.

Ane og far spilte amerikaner og sjakk og la puslespill når mørket la seg, og det ble kveld.

Jeg synes det var gøy å spille med han.

Og det var han, som sånn Ane husker det, leste natta-historia på sengekanten når det var leggetid.

Jeg sitter på fanget.

Og da Ane ble større og begynte med håndball, så var det pappaen som satt på tribunen.

Han var godt likt i bygda, snill, og til det lille småbruket opp på høyden med utsikt til glomma, kom barn fra grenene rundt for å plukke egg mot betaling.

Veldig mange visste jo hvem han var.

Han var sånn kinomaskinist, og han var godt likt.

Sånn kjente altså Ane faren sin i barndommen.

Men det skulle endre seg.

For da Ane var 16 år gammel så ble det slutt.

Foreldrene gikk fra hverandre.