Marit Eriksdatter Gjelland

Og det var som at logge i alle de pappes kan hun og far hadde kjørt fra Norge til Spania den sommeren en år tilbake.

Hva vet du egentlig om foreldrene dine?

Hvor godt kjenner du dem?

Ane balansert på en knivsegg der inne i avhørsrommet.

For det var ting hun visste om far.

De to, Ane og far, hadde jo nettopp begynt å snakke sammen igjen etter så mange år med stillhet hos ham.

Skulle hun nå si noe til politiet som kunne sett faren i et dårlig lys?

Eller skulle fortelle dem alt.

Hele historien fra begynnelsen av.

Det som hadde skjedd den gangen foreldrene skilt seg, og hun flyttet fra gården.

Sånn som du hadde gjort det en gang før.

Avhøret nærmer seg slutten.

Det var åpenbart noe fra fortiden Anne kvia seg for å fortelle.

Det blonde hodet med de grønne øyene sa altså ingenting om bilturen med far til Spania og flyttelasset med alle eskene.

Ingenting om grensovergangen og den nervøse faren.

Og ingenting av alt det andre hun kanskje husket mens hun satt der.

Etterforskeren i politiet pakket sammen.

Hun hadde nok ikke fått noen informasjon fra Anne som hun ikke allerede hadde.

Ettermiddagen vikket mot middagstid da Anne gikk ut av politikontoret på Brynseng i Oslo denne dagen i 2010.

Hun skulle ikke høre mer fra politiet på en stund.