Olec

Akkurat Per Kjerstad tror jeg det er faktisk Magnus heter. Nei. Vet du hva? Det er funnig at du ser i går så sjekket, for du skal sjekke alle navnene i familien våres. Jeg sjekker til og med bykja. På Statistisk sentralbyrå, eller ja, det er det det heter. Hvor du kan sjekke hvor mange som heter det samme som deg. Nei, du gjorde ikke dette i går. Jo, jeg lover, jeg gjorde det i går. Jeg satt og, jeg har det på loggen min hvis du vil ha bevis. Jeg har ikke lyst til å se loggen din, meg.

Du Per, jeg har et par spørsmål til denne loggen. Det var ikke meg. Nei, det var det ikke. Men jo, og så fant jeg ut at Per Kjerstad, jeg vet at det var en annen kar, for jeg fikk tilsendt en dødsannonse på Per Kjerstad. Det var noen som kvappet til. Og da var det en kar fra, jeg tror det er utenfor Trondheim eller der. Men han er død. Og nå er det bare meg igjen.

Det ville vært rart hvis han ikke var død. Hvordan da? Hvis han hadde stått i en dødsannonse. Ja, det er sant. Det hadde vært en dårlig prank. Ja. Men, også fant jeg ut at vi har veldig sjeldne navn i hele familien. Men Per Kjerstad tror jeg det er bare en av. Så ja, det er ganske spektakulært å være med. Ja. Men jeg tror ikke det er så mange som heter Ole Kristoffer, Ole Kristian Ertvåg heller.

Og så er det så jævlig mange som heter Kristian her i byen. Ja, her i byen er det mye kisser. Og så kaller dere alle for kisser. Ja. Hva er det for noe? Det er et kallet navn. Ja, jeg skjønner. Men går det an å ha så, bare i din krets, så har du jo fire som du kaller for kisser. Ja. Hvorfor det? Fordi det er et kallet navn for Kristian. Ja, jeg skjønner det, men det må da gå an å kalle noen for...

Jeg var helt sikker på, og jeg er ikke helt overbevist om det motsatte, om at du er polsk. Nei, sant, det kan du si, men det er en liten pris å betale for at folk husker hva du heter. Ja, men... Det er jo derfor det Olek-navnet har oppstått. Ja, var det ikke det for å skille deg? Nei, det er for at det er for langt å si, «Her er Ole Kristoffer! Kom hit, Ole Kristoffer!»

Han sa det. Fest setestolene. Han hadde ett sånt take på en sånn drone video, og så ble det med det. Men har du noe å melde før vi går videre til gjesten? Jeg kan bare si kjapt at jeg hadde en opplevelse av paranormal activity hjemme i dag. Hæ? I Nyhuset.

Ja, altså paranormal activities som i spøkelser? Ja. Ok. Nei, det var kanskje en naturlig forklaring, men uansett, det var i høy og hast i morges, som det er på morgenen når ungene skal på skolen og mat og bikker skal luftes, uansett om det hagler eller pisker ned med regnvær, sånn som det ofte gjør her i byen.

Så skulle jeg sprenge ned og sette meg en tørketrommel før vi skulle ut. Jeg begynte å få litt dårlig tid. Og akkurat når jeg kommer opp fra kjernen, så ser jeg i øyekroken at et bilde på veggen beveger seg. Et som vi har fått rammet inn for et par måneder siden. Og så står jeg og ser plutselig. Beveger det seg? Ja, det gjør det. Og så detter det fremover. Og så ramler det i gulvet, og så knuser det i tusen knas. Fremfor øynene på meg. Mhm.

Og Bisha ble jo redd. Jeg ble redd.

Og så holdt jeg på med det. Og så støvsuget og samlet glasbrått. Hva var bildet av? Det er et fotomontasje-maleri av Anne Gundersen. Som er et sånn nordnorsk motiv. Kunne søve og holde meg. Fjell? Fjell, ja. Veldig fint. Flaska? Ja, det er mange detaljer i bildet. Veldig fint. Men det knusta seg rett framfor trynet min.

Men kanskje det er noe at du savner nord da, kanskje? Da burde du jo knuse nordnorske bilder hele veien, for vi har ganske mange av dem i stua og rundt omkring.

Men, nei, så ser jeg da på veggen etterpå at en sånn der forbannet føts, unnskyld, det er jul, men sånn der, sånn lim som skal holde et sånt 30 kilo, med en sånn krok for at du ikke skal sette skruer i veggen. Driten der har jo løsnet. Ja. Selv om vi hadde dobbelt. Så det er IKEA som er feil?

Ja, det er det. Så jeg skal færre på IKEA og klage. Æh, trodde det var spøkelser. Så viser det at det er din feil. Kanskje det var han, Ingvar Kampran. Er ikke han død? Jeg vet ikke. Jeg tror man skal ta en gjest, nei. Ja, jeg tror det.

årets sjekker, såras alkis, et eller annet årets jeg har et sånt bann som henger i garasjen min en sånn pageant-bann det er sånn som går over brøstet som Miss Universe-deltakere har årets idiot

For jeg tenker, når du er alene over så lang tid, og det begynner å utvikle seg mer og mer og mer, så er det vel vanskelig å se det, eller ta tak i det, fordi at det her er en unaturlig ting, eller som at det er en unaturlig ting. Men nå begynte du å reflektere over at, oi, kanskje ikke det er helt vanlig å...

Akkurat den biten der, uansett hvor flink du er, og godt trent, og inne på avlag og sånn, er det ikke... Det forventer at man skal klare alt uten å må, og hele tiden der at du skal bare vite hvor heldig du er, som får lov å være her, og det må du bare faen stå i. Men at...

Jeg blir emosjonelt av å høre på det her, fordi du er en så flott fyr, og jeg er 100% sikker på at det er veldig vektig de refleksjonene du har gjort nå, og valgt å fortelle andre om det.

Ikke minst for at jeg har to gutter selv nå, 10 og 13, og jeg gjenta det på 24 år, men jeg tenker hvor mange ganger, og vi har også en tradisjon hjemme, jeg har sagt det siden jeg kunne...

siden de har utviklet øret av seg. At de alltid må si fra, uansett. Og jeg spør nesten hver dag, hvordan har du det egentlig? Men spørsmålet går på repeat, og jeg føler svaret nå er

På repeat, ja da, vi vet det. Men forhåpentligvis så setter det seg da. Men man kan jo på en måte aldri vette. Jeg har jo opplevd også, grunnen til at jeg blir såpass berørt av det, at jeg har en kompis som også kom fra et sånt hjem, men det gikk ikke bra. Så hva er liksom... Vi har jo ikke noe svar på det, men...