Therese Johaug

Så jeg synes det er, ja, jeg har selv sagt at jeg savner mest det med hun, alt de personlige egenskapene som hun har, og som hun står for, og som hun har brakt inn i idretten, da.

Vi var kjempegode venner.

Hun er jo veldig lett å like, og en spruddlende jente, og det var alltid en klem, og det var som Nils-Jakob sa, jeg husker jo bare i fjor så kom hun bort til meg og sa at «Du må si til Therese at du må passe på opp den bakken der, for der var det noe granbar, så vi ikke får det i klistre».

Sånn veldig raus, da.

jente, så vi hadde, ja, så jeg kjemste og så savnet det smilet der foran skjermen altså.

Nei, det var jo utrolig kjedelig at hun datt veldig ulikt ho da, og er jo kanskje den i feltet som er sterkest i nedoverkjøringer og tørs å ta litt sånn, eller være offensiv da, og så falt da.

Og det var litt kjedelig, men allikevel, man så jo i målområdet, og hun ble jo spruttet ned av Shampis, så det var kjedelig at hun ikke kunne være med i kampen om å vinne, men allikevel, det er jo ikke det man husker fra karrieren hennes da.

Det hadde vært veldig moro å kunne avslutte på topp.

Jeg husker jeg gjorde det i Holmenkollen.

Første gang jeg la opp.

Og det var en fantastisk opplevelse.

Liksom bare toppe krone på verket.

Men når du tenker litt tilbake på det, så er jo ikke det du husker.

Du husker jo mest karrieren.

Hun vant jo World Cupen totalt og fikk jo kula i går.

Så det er jo egentlig kanskje mer prikket over ien, sånn sett.

Men man går jo alltid for å vinne, det gjør man jo.

Jeg tror jo tid har lega alle sår, som det så godt heter.

Jeg kjente i hvert fall at etter hver sesong så blir det en sånn tomhet, og man kjenner veldig på sånn tetakslyster på å ha på seg joggeskoer, eller ha på seg skiskoer, gå i sørpe.

Det var liksom ikke den samme glede med det.