Unni Heltne

Vi merker jo at folk henvender seg til oss og spør hvordan de skal hantere og takle det at de er redde for krig.

Ja, det gjør de.

Og hva sier du til de da?

Den ene tingen går jo på å

forsøke å få så politlige og saklige og balanserte nyhetskilder som mulig.

Det er jo ikke en nyhetsending nesten uten at spørsmålet om Grønland og Trump og militærinvasjon blir berørt, og også krig og krigstrussel i andre deler av både Europa og verden på øvrigt.

Jeg er sikker på at vi kan bli jo...

veldig overmannet og kan bli veldig overveldet av det informasjonsbildet.

Vi hører jo at veldig mange eksperter uttaler seg.

Vi vet alle sammen at de uttaler seg på egentlig veldig usikkert grunnlag.

Vi har også muligheten til å være selektivt i forhold til at når alle sier at de ikke vet, så kan vi godt velge å høre på de som har de beste prognosene.

Fordi det er slik med frykt vi ikke kan kontrollere, at den blir bare sterkere jo mer vi fokuserer på det.

Ukontrollerbar frykt, den bare forsterkes jo mer vi grubler over det.

Og jo mer vi tenker på det, jo mer forferdelige scenarier har vi en tendens til å komme opp med.

Og til slutt kan vi tenke oss selv veldig, veldig redde.

Og da vet vi faktisk at det eneste som hjelper, det er å sørge for distraksjon, altså fokusere på noe annet.

Og så lenge denne frykten ikke bringer noe som helst godt med seg for oss, så er det faktisk kanskje det lureste vi kan gjøre.

Når vi blir redde, så er vi utstyrt med noen veldig sterke fysiske reaksjonsmønster som er der fordi vi skal kunne kjempe og beskytte oss når vi blir utsatt for fare.

Da settes det i gang en veldig sann produksjon av stresshormoner som skaper stress.

Sikkert at vi kan få hjertebank, vi blir tørre i munnen kanskje, noen blir litt kvalm, noen kjenner at de får vondt i magen, noen kjenner at de blir trygt og stiv og anspent i musklerne.