Erobring av ytringsfrihet og stemmerett er lite verdt om man ikke samtidig kan gjøre seg gjeldende som en myndig samtalepartner som blir hørt og respektert. Dette er et hovedperspektiv i Anders Johansens nye bok om politisk kommunikasjonshistorie: I Norge ble folkestyret til etter hvert som flere og flere ble i stand til å handle med ord. De første hundre årene etter 1814 bar preg av at beboerne av «de stummes leir» rettet seg opp og krevde å få komme til orde. Dermed ga de også avkall på vold. Utviklingen av retorisk medborgerskap var en avvikling av de truende og talende handlingers språk. Men denne siviliseringen av stridens former var samtidig en avgjørende betingelse for radikalisering av det politiske innholdet.Kampen for å komme til orde fant sted i en ytringskultur i stadig forandring. Idealet om fornuftig, enighetsorientert dialog var lenge et avgjørende argument for å reservere offentlig ordskifte for en liten, eksklusiv krets. Veien til et større og mer samlende politisk fellesskap måtte gå gjennom åpen konflikt og agitatorisk konfrontasjon. For så vidt kan denne historien gi innsikt i det mer generelle poeng, at krigen med ord virker samlende.Boka «Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913» (Universitetsforlaget) utkom i høst, og anmelder Trygve Riiser Gundersen skrev i Klassekampen at han ikke kan «huske å ha lest en så ambisiøs, original og nyskapende bok om framveksten av det moderne Norge siden Rune Slagstads legendariske «De nasjonale strateger» fra 1998. Som Slagstad guider Anders Johansen oss gjennom et historisk landskap vi tror vi kjenner – men på en slik måte at de fleste landemerker oppleves annerledes etterpå». Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ask this episode

“What did the council decide on item 42?” — answered with the speaker and the moment.

Transcript

Related