Det er få som har som karrieremål å bli forbryter. Vi som arbeider tett på soningsfanger ser hvor tragisk utgangspunkt de ofte har. Mange har personlighetsforstyrrelser som tilsier at de heller ikke lærer av straff. Da kan man argumentere at straffen er primært for å holde dem ute av sirkulasjon og hindre andre, som ikke er så personlighetsforstyrret, i å begå tilsvarende handlinger. Alle samfunn har slike eksklusjonstiltak som ubetinget fengsel er. I Norge har vi stort sett kortere straffer enn det som er vanlig ellers. Men noen sitter svært lenge i fengsel, de får forvaringsdommer som blir forlenget. Det er ofte de sykeste som får slik lang straff, og det bør være en kontinuerlig diskusjon om hva som bør løses med fengsel og i hvilken grad helse- og omsorgstjenester hadde vært en bedre løsning for lovbryteren og for samfunnet.Randi Rosenqvist er spesialist i psykiatri og har hele sin yrkeskarriere arbeidet med de kliniske og juridiske utfordringer rundt personer med utpreget dyssosial adferd og med store psykiske problem. Hun har vært overlege på regional sikkerhetsavdeling på Gaustad sykehus, hun har vært leder for Den rettsmedisinske kommisjon, universitetslærer i rettspsykiatri og arbeider nå ved Ila fengsel og forvaringsanstalt. I den aktuelle debatten omkring behandling av kriminelle representerer hun en sterk og varm humanisme.Dette er et foredrag i serien «Hva er da et menneske?» Hosted on Acast. See acast.com/privacy for more information.

Ask this episode

“What did the council decide on item 42?” — answered with the speaker and the moment.

Transcript

Related