Emil

OL i Italia er jo spredt rundt i hele landet, men langrensløperne våre skal jo da tilbake til denne stadionen hvor det har vært VM i 2013, det har vært VM i 2003 og så videre og så videre.

Stadionet er stengt fordi det skal være roe der, så i år gikk løypa bare utenfor, langs parkeringsplassen der.

Men da testet vi litt ski der, og trente helt rolig og tok noen raske drag.

Når, sant skal sies, jeg testet jo ikke ski.

Jeg var jo så heldig at...

Bøtker, Jonas, Patrik Kristoffersen fra Bull, Patrik som jeg har nevnt tidligere i treningsdagboka, som var med å teste ski i Torsby, denne snøtnudellen, og Hans-Petter fra Matshus, de testet ski for meg, og fant mitt beste par.

Så bortsett er jeg blitt, jeg slapp å gjøre det selv, men Petter og Johar, og Paul-Truan Aune, og Thomas Nordtug, som nå hadde blitt frisk, og resten av gjengen, testet litt ski og sånn.

Så vi gledet oss egentlig bare,

det var snø i lufta, så nå hadde det jo kommet et forvarsel på det som skulle vente på søndagen.

Fordi i Kavalese, i Valdifjemme, i Kanasei, det hadde vært perfekt vær hele uka, fram til helgen.

Lørdag så var det lett snøvær, søndag så var det tungt, tungt, tungt snøvær.

Og jeg må si at jeg er jo ikke

Det er altså noe jeg har reflektert over.

Marshalonga har jo egentlig vært mitt favoritt igjen, fordi løypa er helt sinnssyk, fordi det er fantastisk liv langs løypa, fordi det er en opplevelse.

Men jeg innså jo nå på denne turen at jeg er ikke nødvendigvis så fan av å bare sitte og vente et sted torsdag, fredag og lørdag på at jeg skal gå skirenn.

og det er kanskje noe jeg må jobbe med da, fordi jeg skal jo gjøre det igjen potensielt på Vasaloppet, samtidig Vasaloppet, bare en liten biltur fra Oslo, der kan jeg jo egentlig dra til Sverige på fredag for eksempel, altså ikke sitte og vente, jeg merker at jeg ble på en måte for all del, jeg sov godt frem til natta som ledet frem til renn og sånn, men likevel sånn,

Jeg tror det bygger opp litt for mye spenning i kroppen rett og slett å bare gå rundt på et hotell med utøvere, bare snakke om det som kommer, i stedet for å egentlig bare leve det vanlige livet, trene som normalt og ta det med ro hjemme.

Så siste kvelden her var jeg litt nervøs og stresset, det må jeg innrømme.

Da var jeg glad for at kona var med meg som emosjonell støtte, for da kjente jeg på at nå, dette blir ikke mitt drømmeføre, jeg må gjøre det beste ut av det, og prøvde å overbevise meg selv om at dette skulle gå fint og alt mulig, men sov ikke godt natta til renne der, ikke i det hele tatt.

Vi la oss i senga halv tid, jeg sovna 11 kanskje, og så våkna jeg sikkert.