Henning Eklund

Nei, er det... Jeg tror det drev noen av dem fra Bergen en gang. Uansett, velkommen til episode 440. Vi er i gang.

I går så kom Harald hjem fra skolen, litt pleier i fjeset enn han pleier, og satt seg ned. Han pleier alltid å komme med masse energi. Så han sa «Mamma, jeg ble kjørt ned».

Og jeg bare, hæ? Ja, altså av en sykkel. Og jeg bare, ok. Så fortalte han da at han hadde vært på vei hjem, så skulle han krysse Gyllenløvesgate, som er sånn, det er to sykkelfelt og to veier. Altså, det er en ganske brei gate da, så er det jo sånne svære trer i midten.

Og så hadde han gått der, så skulle han gå liksom ut i veien, og da hadde det kommet en syklist i en helvres fart. Og det skal jeg love deg de gjør, fordi at etter Gyllenløvesgatet ble sykkelsti, så tror de syklistene at de eier den jævla gata. De...

De kjører så fort, stopper ingen biler og bare måker på. Jeg er jævla nøygt med å være syklist. Jeg er også syklist. Jeg har syklet hitteg. Syklet hele kirkeveien. Men du må jo for faen ikke tro at du eier gader bare fordi du er miljøvennlig.

Men nå ble jeg jo, jeg ble jo litt sånn, jeg bare, her går det bra. Han hadde hål på buksa, hadde falt, så sa jeg, men falt du bak? Ja, ja, han meide meg rett ned. Uten å stoppe? Så sa jeg, ja, stoppet han, og så sa han, ja, ja, han stoppet sånn kjapt, og så sa han bare, åh, sorry, sorry, jeg så det ikke, men du må komme deg ut av veien. Og så syklet han videre. Ja. Fatter du? Jeg fatter. Hva så skjedde inne i Rudgjordhauget da, ja?

Ja, da var det fullt beskrivelse, nær til minste detalj. Så han bare setter seg i gyllene på skatet med en sånn, du vet akkurat som en sånn formidlig kontroll. Åja. Og leiter. Gitt deg en med oransje boblejakk og dressbukser og bøskøtter. Åja, det var en herlig kombo da. Ja, det var veldig...

Og arresterer han bare på grunn av å trekke? Ja, ja. Det gikk jo fint med han, så det er helt greit. Men, jeg skjønner, jeg ble ikke overrasket over at det skjedde. Fordi dagen før, så måtte jeg ut og kjøpe juletreffot på en søndag. Fordi juletreffot kom, tre meter høyt, var ingen av de juletreffotene jeg hadde hjemme passet. Så jeg måtte ut og få Kembo size. Og så tenkte jeg, ja, ja, det er søndag, det er jo liksom digg dag, det er sikkert rolig ikke.

Det er ikke rolig. Nei, nei. Alle tenker det nå sikkert. Satan at ikke alle bare blir påkjørt og devet over en lav sko. Jeg hadde lyst til å ha sånn ro på at jeg sa Hei, hei folkens! Skjønner at det er mye nå? Men nå må alle bare sette altså bare ro og reg og så inn i helvete. Satan stresser folket. De går med mobiler og de stresser og faller på barbakk og var inne på Klaas Olsson. Altså

Det er det sykeste jeg har vært på. Og dette glemmer Gud hvert år. Hvor stresset folk er siste uke før jul. Og da gikk mine tanker til 1-1-3. 1-1-3 er min nye favorittserie. Når jeg skal sovne. Er det en serie du sitter og snakker om? Jeg trodde du mente å ringe 1-1-3. Ja, men det var jo de jeg tenkte på da. Fordi de må være jævla busy denne uka her. Ser du den serien? Ja.

Hva kanal går den på? Jeg tror det er NRK. Men jeg ser på det, for det er perfekt å se på før jeg skal sovne. Og så ser jo meg og Jonas mye serier sammen. Og dette vet jeg er en serie han ikke føler at han vil være med å se på. Sovner du av å se Døde fordervelse?

Ja, men det er ikke så mye det, og så har jeg begynt å bli litt sånn glad i alt. Dette er jo da 113, det er fra Tromsø. Og jeg blir jo veldig glad i alle de nordlendingene. Og det er en gjeng som du liksom følger?

Karakterene. Følger de på brakker på en måte da, eller på... Her er det sånne kule på setet, sånn knudre set, vet du, med sånne kulegreier. Nei, det har jeg ikke sett, men liksom, så har jeg begynt å bli glad i det. Og så er det jo av og til veldig spennende også, spesielt når det er helikopter og sånn. Åh.

Og nå når jeg sykler bare hit, så sykler jeg jo i kirkeveien, og det er jo ved Ullevål sykehus, da var det jo allerede to ambulanser med sirene på, og jeg bare gir de et liten mikk. Vet du at jeg hører deg flygge over taket mitt hver eneste dag omtrent? Ja, så rørende. Irriterende, tenker jeg, for det bruker nok medlemslivet ditt.

Han har forresten bursdag i dag. Oi, gratulerer med dagen. Takk skal du ha, sier du direkte igjen. Blir det feiring? Ja! Vi skal ha litt å ruke med deilig kattemat. Men du, jeg lurer på, har du blitt hentet i ambulanse noen gang egentlig?

Ja, da var jeg ute for en bil og lykka i Italia. Hæ? Da ble jeg hentet. Da var jeg 18, da var jeg ute i Venecia. Hæ? Ja, vi var tre stykker som var ute på tur, og så kjørte han, som akkurat hadde fått lappen, over i motsatt kjørebane, slik at vi havna ut for veien og nedover et stup og havna i en elv.

Husker ikke du det? Nei. Jeg tenkte på hver eneste kasse og tenkte sånn, foreldrene mine får meg tilbake i et kiste. Men jeg overlevde noe da. Og da ble jeg hentet. Og lå på sykehuset i dagens vise. Det er derfor jeg har den der kulen på skuldra, som du alltid får sjokk når du ser. Oi! Det er antast av han legen med. Nei, typisk italiener. Jeg husker han bare strauket meg på frontalt hele tiden. Nei. Ja da.

Men ja, det er mitt eneste møte med ambulanse. Ja, jeg har dessverre ikke lika frisk historie til deg. For den gangen jeg håpte jeg skulle bli hentet i ambulanse, da var jeg jo seks år. Det er et av mine sterkeste barndomsminner.

Og det var jo et par dager før 17. mai, så går det alltid å øve til 17. mai. Jeg tok en korpse, og så så jeg korpse på andre siden av gata, og så beina jeg over gata, og så ble jeg kjørt på, sånn at jeg føg opp på vinduet. Oi! Ja, sånn ordentlig hardt, sånn at jeg knuste, og så føg jeg i lufta, og rett ned bakken og besvimte. Og når jeg våknet opp,

Og lå der i en sånn liten skjole. Jeg husker alt veldig detaljert. Så ser jeg opp. Så står hele korpset omringer meg. Så det står bare masse sånne med korpsluer over meg. Og da ble jeg jo også litt glad. Men så kommer pappa. Så tenkte jeg, det var veldig rart. Så han kom i bilen bak.