Henning Eklund

Men da var jo min neste tanke, så han har jo sett at jeg har blitt påkjørt, skjønner du, hvor traumatisk det må ha vært for han. Men min neste tanke var jo da at nå ble jeg fra å kjøre sykebil. Så da fikk jeg ikke kjørt sykebil. Og så gikk det fint med meg. Ikke noe knekt bein, eller?

Ingenting var knekt, men jeg hadde pisset på meg. Det var en større innmykkelse. Absolutt. Jeg hadde jo lyst på gips også. Det var jo min største drøm. Herregud. Megabonus. Fikk ingenting av det. Ble kjørt av farmen og pist på meg. Prøvde å skjule det hele veien. Men jeg hadde jo skjult også. Men ja, du skjønner.

Så har jeg egentlig aldri vært i sykebil utenom... Jo, jeg skulle jo kjøre hjem fra Arendal en gang.

Og det var jo når det sto en svær sånn moga i veien. Kjørte på motorvei, sånn fem på morgenen, Frarendal. Hadde vært på festival. Kun du? Nei, og en kompis. Og jeg var helt edru, men han hadde lånt sånn leiebil. Cabriolet BMW. Sånn liten, jævla dolly dykkebil. Og så kjørte jeg, for jeg hadde ikke drukket.

Og så sto det en fugl i veien, og da, jeg skjønner ikke helt, det høres jo ut som om jeg var fortler da. Men jeg tenkte at, gud, jeg kanskje kjører på den fuglen, så jeg svinkte bare litt sånn kjapt unna, og så var det jo ingen biler, for det var så tidlig på morgenen. Men da får jeg sånn skjeen på bilen, at han fyger opp ved en innskjørsel til motorveien, sånn at jeg fyger rundt på hovedet, og ruller rundt igjen.

Med taket. Ja, ja, og det var kaboulet. Men det var sånn, taket var på, men det var sånn myk da, men det var jo jævla. Altså, jeg hadde så Donald-kuler i hovedet, og hadde glass, alle rutene var jo knust, bilen måtte kondomeres. Havnet dere på beina igjen? Ja.

Han følger rundt, men sklei liksom på denne cab-duken. Nei, det var helt jævligt. Og da var det liksom bare, jeg skjønte ikke hvordan sykebilene og politiet, det var liksom fire biler. I det jeg våk, liksom bilen kom seg på hjulet, og jeg kom litt til meg selv, så var det, var alle rundt meg.

Men det skjønner jeg jo nå, etter jeg har begynt å se på 1-1-3, for Gud, hvor skjerpe de er på foten. Oi, oi, oi. Ja, sitter jeg klar? Ja, ja. Det er som på en brandstasjon at det liksom kaster seg ned i stangen. Det er helt litt lyst til å bli redd av meg, vet du. Ja! Helst av en brandmann, ja. Første gang jeg ringte 1-1-3 selv, det var jo når jeg hadde blitt mor, og jeg var hjemme om en uke, og hun har vært litt forsølet, og så plutselig så får hun ikke pustet.

Da får jeg jo panikk, så jeg ringer bare med en gang. For det er ikke som hun bare ... Å, jeg var skitt. Ringer de, og tog! Nei, nei, nei. Fordi jeg så at det var ikke det. Det var ikke som hun sleid med å trekke opp pusten. Og hun var typ seks måneder. Og da ringte jeg også 113, kom de på døra, og så går jeg og åpner døra, og de kom så fort, så jeg har luka på hofta. Og så åpner jeg døra, og så trekker hun pusten med en gang.

Og så sier jeg, herregud, unnskyld, unnskyld. Så da tenkte jeg meg en gang, herregud, dere må jo tro jeg er gal. Så hun pustet jo helt fint. Men da sa de, nei, nei, det er falsk krupp. Og det visste ikke jeg om.

Så hvis du bare hadde åpnet døra, for det var iskaldt ute, så når de får kald luft ned i pronken, eller at de puster inn det, så forsvinner det. Så det kom ikke innenfor døra heller? Nei. Og så har jeg ringt brannbil til å komme. Det har jeg fortalt deg om. Ja, men det er et par år siden liksom. Nei. Du glei under bilen eller noe sånt? Nei, jeg ringte jo faen ikke brannbilen når jeg glei under bilen.

Du må ha et eller annet med bilen i hvert fall. Ja, men du tenker på den gang, du vet når det er så glatt, når de kløftekanten har blitt til is, og så har man så svær bil. Så når du bare sklir under, du må bare ha strage knær og bare sklir. Ja, men du hadde vel kanskje ikke med deg telefonen under der? Nei, og jeg hadde heller ikke tur til å ringe dem. Nei, det var jo når Harley var, han var bare ett år gammel. Så det er jo syv år siden. Åja, det er såpass lenge siden.

Men da hadde jeg satt han i banasedet, så skulle jeg skrape bilen, eller gå rundt til førersedet. Jeg hadde spent han godt fast i banasedet bak. Men det jeg har glemt er at jeg har lagt nøkkelen, den som du sitter og trykker på, i fangens. Så han trykker på den, så han låser bilen. Hahaha.

Og jeg bare, nei. Man klarte ikke å kommunisere til en trykk på den igjen. Jeg prøvde det, men jeg bare kjente, nei, fuck det. Og jeg fikk så panikk. For jeg tenkte, snakka. Jeg var så redd for han skulle begynne å grine og ikke skjønne noen ting, at det er mamma som står her ute. Så da ringte jeg, og så bor vi jo ganske nære brandstasjonen. Så da kom det jo triv.

Jeg vil lure på om de egentlig skulle utrykke det. Tre brandbiler eller tre brandmenn? Tre brandbiler. Det tenkte jeg det måtte være. Ja, det tenkte jeg ikke skjønne. Og det var den største av de alle, en mindre enn annen. Men jeg tror jeg var såpass desperat på stemmen at de kanskje tenkte at her er det en veldig ustabil mor. Kanskje hun er gal eller noe sånt. Mhm.

Når de da hoppet ut av bilen, så var jeg sånn, han sitter, han er innelåst i bilen. Og så sier jeg bare, knus vinduet, knus vinduet! Jeg bare, slapp av, slapp av. Men jeg kan prøve å dirke opp døra, og jeg bare sto inntil vinduet og har hele tiden pratet med han. Det går fint, venn min, mens hårene mine bare ramte ned. Det går fint, det går fint. Og akkurat i det de skulle bryte opp bilen, så tok han den lille fingeren sin og åpnet bilen.

Tidligere i desember så var jeg på et restaurant med en vennegjeng hjemmefra, som er veldig opptatt av god mat og vin. Så når det skulle bestilles vin, så var det han mest vininteresserte ved bordet som tok affæret og leita seg fram til noe på menyen da.

Så kommer Kellneren og spør om vi har bestemt oss, og da svarer han meg og vininteresserte kompisen min at «Ja, men stemmer det at dine viner er laget på den og den drua?» Og det kunne Kellneren bekrefte, men så drev min vinvenn frem noen fun facts om det det strikte den aktuelle drua er fra, slik at selv vinkellneren på denne plassen blir imponert. Mhm.

Og da sa en av de andre i gruppa vår til vinvennen, nå må ikke du komme her og komme her. Og da tenkte jeg, åh, det er et uttrykk det er lenge siden jeg har hørt. Ja.

Det er en setning jeg er vokst opp med. Du må ikke komme her og komme her. Og det vet jeg ikke om dere sa i Stavanger, eller sier i Stavanger. Jo, jo, jo. Du må ikke komme her og komme her. Ja. Det er helt... Jeg trodde det var sånn Stavanger-greie jeg. Jeg trodde det var litt Sundmørsk opplegg. Men jeg vet nå at Øystein Sund, det skrev en sang om det. Du må ikke komme her og komme her og sånn. Men det var i hvert fall til deg som ikke har hørt den setningen før, så betyr det at du må ikke komme her og tro at du er noe annet.